Dagens spill er fra lagturneringen Down Under Challenge på BBO hvor 14 lag deltar. De fleste er australske, men lag fra Japan, Kina, Sør-Afrika, et lag med engelsk innslag og New Zealand deltar også. Det skal spilles to mandager til. Japan Open leder turneringen og skal møte mitt lag (Kiwis) på mandag.

I forrige runde møtte vi Kina og vant knepent etter et nokså heldig spill helt til slutt. Det ble et gevinstspill, men historien fortelles ikke verken fordi det var godt meldt - heller det motsatte – eller spilleføringen nødvendigvis var spesielt bra. Å vinne kontrakten skjedde imidlertid på en veldig morsom måte, synes jeg.

Meldingene krever litt forklaring. Vests 2NT over svaret 1NT var utgangskrav. Det brukes som regel med kruttsterke åpningshender og skjev fordeling, men ikke hvis vi har minst 5-5, da hoppes til 3 i den andre fargen over svaret 1NT. Gjenmeldingen 2NT over 1NT-svar etablerer en kravsituasjon for å finne mulige tilpasninger, og brukes for å komme i riktig utgang. Det kan eventuelt være slem på gang også om han som sa 1NT har maks og det er god tilpasning mot den sterke åpningshånden.

Min (øst) 3 ruter viste femkorts hjerter. Jeg trodde det kanskje kunne stå slem i ruter med nesten en åpningshånd mot oppunder 20HP hos makker, for (minst) tre-korts ruter hos vest var sannsynlig siden han ikke hadde hjertertilpasning. Derfor ble meldingen 4 ruter, naturlig. Fortsettelsen ble litt uklar for oss, konvensjonen er ikke så ofte i bruk. Det endte altså i 6 ruter som er for hardt meldt, men kontrakten har sjanser.

Syd spilte ut spar knekt, Det er sikkert mange spilleplaner som kan lykkes her, og jeg var sannelig ikke sikker på hva som var best. Jeg trodde ikke utspillet var fra kortfarge, mer sannsynlig at det var fra lengde i spar og ikke usannsynlig Q-J i fargen. Utspill i den sterke håndens ankerfarge så mer ut som om han ville forsøke å få meg fra å satse på sparen.

Så det ble nettopp hva jeg først gjorde ved å vinne med esset og stjele en spar med det samme. Sitter fargen 4-3 og trumfen ikke sitter skjevt kan den femte sparen muligens godspilles med to stjelinger. Og om syd har QJ-tredje i spar er det fire sparstikk å hente etter å ha stjålet kun en spar. Etter sparstjelingen fulgte ruter til esset og ruter til vellykket finesse med knekten og så ruter konge. Hadde trumfen vært fordelt 3-3 ville det sett lytt lysere ut, men siden nord hadde krav på trumfstikk var vinnersjansen betydelig dårligere.

Det er sikkert fortsatt flere måter å spille på etter denne starten, men med en taper i ruter så det ut som den enkleste måten for å lykkes var å få uttelling i kløver. Esset ble spilt fulgt av kløverfinesse som holdt, så kløver konge. Da lysnet det betraktelig siden damen falt! Det var fire kløverstikk i alt, og nord måtte følge på den fjerde kløveren som ble innkassert med en gang. Etter det så det slik ut (inne på vests hånd):

Det kan i diagramsituasjonen se ut som det er en hjertertaper og en trumftaper med fire kort igjen, men nord kan ikke hindre spillefører i å få fatt i tre av de fire siste stikkene. Spar konge og hjerter ess gir stikk, og en spar fra vest med to kort igjen gjør at det tolvte stikket vinnes for trumftieren – en passant. Jeg tok imidlertid spar konge og en sparstjeling først, så hjerter ess – det tolvte stikket. N/S fikk dermed helt til slutt for hjerter konge og trumf dame i samme stikk.

Ved det andre bordet var Kina i 3 NT, så spillet ga 12 nokså heldige IMP til lag Kiwis.

PS.

En slik trumfforfremmelse (en passant) bør normalt tas etter å ha tatt sikkerstikkene for at motstanderen med mastertrumfen ikke skal kunne kvitte seg med et kort i en farge du fortsatt har stikk å hente. På BBO ble jeg derfor etter kampen spurt hvorfor jeg ikke gjorde det i den anbefalte rekkefølgen for slike situasjoner. Vel, hjerter ess behøver i dette tilfellet ikke tas først. Nord må jo ha tretten kort fra start! Hvis han følger farge i fjerde runde spar vil han sitte igjen med en hjerter og ruter dame til slutt. Hvis han er fri for spar (som han var) i fjerde runde spar kan han kaste hjerter, men han stjeler likevel garantert ikke hjerter ess i nest siste stikk. For hva blir i så fall hans siste kort? Et gult, eller lilla kort kanskje?

(Det kan faktisk være eneste vinnervariant å spille spar konge først hvis øst har to spar fra start og ikke har spar i firekortsposisjonen. I så fall må han ha hjerter konge for at det skal gå bra)

Hvis nord trumfer hjerter ess i det nest siste stikket må han altså ha startet med kun tolv kort. Stjeler han hjerter ess likevel er det på tide å forsøke å våkne, for da spilles ikke bridge, men man befinner seg antagelig midt i et mareritt.

Å ligge unna med et ess (eller av og til en konge) som motspiller er av mange regnet som ekspertmotspill, og mange gjør det nettopp derfor. Det er imidlertid klart at å gjøre slikt nærmest automatisk fører mange ganger til at stikk går tapt. Forsøk på å være lur kan fort få den motsatte effekten. Et skrekkens eksempel hvor en toppspiller lå unna med en konge ble fortalt forleden her i bloggen i innlegget «Litt for smart…».

Da jeg var bare 14-15 år var jeg så heldig å få spille med en av de erfarne, dyktige spillerne i Trondheim. I et spill lå jeg unna med et ess, men så var det slik at jeg aldri fikk for det. Min erfarne makker ble lettere irritert, og med myndig tone sa han:

«Når du spælle me mæ så tar du for æssan dine»

Nyttig lærdom, men selvsagt satt litt på spissen. Å ligge unna med ess kan godt være riktig, for eksempel for å forhindre at spillefører beholder overgang i en farge uten inntak. Det kan være andre ganger også at slike motspill kan være riktig, for eksempel for å gi spillefører et valg om han spiller et lite kort opp mot honnør(er).

Hovedreglene «lavt i andre hånd» (hvis et lite kort har blitt spilt) og «honnør på honnør» er gode nok i de aller fleste spill. Generelt er min påstand at det ganske mye oftere enn motsatt er best å stikke med dine ess eller konger hvis du har anledning til å stikke over en honnør!

Et praktisk tips:

Ikke forsøk å være lur og ligg unna med honnører hvis du ikke vet hvorfor du gjør det.

Dagens spill er fra en kamp mellom New Zealand og Australia på BBO forleden.

Etter New Zealands Matt Brown (vest) sin åpning gikk Sartaj Hans (Nord) innpå med 1 ruter med sin fire-korts farge. Det er ikke min stil i sonen, men å melde inn 1 ruter er i alle fall bedre enn å doble opplysende med de kortene. Nord har en åpningshånd, men å doble er feil med vanlig åpningsstyrke når man har kun dobbelton i en umeldt majorfarge.

Australierne endte i 3NT, og Whibley (øst) spilte ut kløver 10. Paret bruker vanlige sekvensutspill (høyeste), og også høyeste kort fra mellomsekvens. Dermed har utspiller i dette tilfellet enten 10-9 på topp i fargen, eller han kan ha en høyere honnør (ikke knekten).

I en slik motspillsituasjon ser en ikke sjelden at vest gjør feil og ikke stikker opp fordi han tenker at utspillet er kun fra 10-9. Å hoppe på med esset er korrekt, for om utspiller ikke har høyere kort sitter nord med K-Q uansett. Og om øst har Q-10-9 (x-x) har nord en stopper med kongen samme hva vest gjør. Den viktigste grunnen til å ta esset er at øst kan ha K-10-9 som her, og hvis ikke vest stikker opp får spillefører helt unødvendig stikk for damen.

Dette kan synes opplagt, men det skjer ofte at spilleførere får slike gratis stikk. Merk at vest burde ha hoppet på med kongen hvis han satt med K-J-x også da det blir fatalt om han ikke gjør det og nord får stikk han ikke skulle fått for damen.

Etter kløver ess og kløver knekt i andre stikk tok Ø/V fire stikk i fargen. Vest kastet styrke i hjerter på den fjerde kløveren, og hjerter til esset var beten. Enkelt og greit motspill, +100 til NZ.

Ved det andre bordet satt veteranen Michael Cornell nord og Ashley Bach syd for NZ. Der gikk meldingene slik:

Australias vest passet som giver. Hans 12-poenger er da heller ikke veldig god. Det er vel et stilspørsmål, men jeg er enig med Brown som åpnet. Tolv er tolv, og det er åpning, spesielt med to ess og fire kort i høyeste rangerte farge.

Syds 1 ruter viste minst fire hjerter (kløverføringer), og 1NT var 12-14 med maks to hjerter. Øst spilte ut en liten hjerter, og Cornell ba om kongen fra bordet (syd). Vest lå unna, kanskje et ekspertmotspill?

Vests uskyldige lasjering i første stikk var muligens litt uheldig, men denne gangen ble det feil å ligge unna med et ess. Hvis han stikker med hjerter ess ser forsvarets muligheter best ut i kløver mot det bordet (syd). Tenker han slik kan han skifte til kløver ess eller knekt, og Ø/V tar den samme beten som ved det andre bordet.

Siden vest lå unna i første stikk en fikk Cornell en sjanse, men han måtte få fatt i fire stikk både i spar og ruter.

Denne sparfargen kan spilles med finesse begge veier. Det er et valg, men med denne fargen isolert sett er esset først fulgt av finesse litt bedre enn å ta finesse andre veien. For å få med damen fjerde eller femte hos vest må knekten dras i fargens første runde, da med en viss risiko at for at øst har damen singel. Spilles kongen først og så finesse blir det kun tre sparstikk selv om vest har damen hvis han har minst fire spar da kun en finesse kan tas med gjenværende A-x hos nord. Damen singel hos vest er ingen fare om esset spilles først.

Alt det der er kun fargekombinasjonsteori. I praksis visste Cornell litt mer. Hvorfor spilte øst ut hjerter, fargen syd hadde vist? Utspillet tydet på hjerterlengde hos øst. Da er vest favoritt til å ha sparlengde, og dermed marginal favoritt til å ha et bestemt kort i fargen (her damen). Dessuten er det et klart poeng at øst antagelig ville spilt ut umeldt farge spar fra damen fjerde eller femte.

Cornell ba om spar knekt i andre og lot den seile med en viss fare for at øst kunne vinne med damen singel. Da spar knekt vant stikk fulgte spar 10 for nok en finesse, og dermed var det fire sparstikk. Sammen med fire ruterstikk ble det ni i alt, +600 og 12 IMP til NZ.