Tidligere i uka presenterte jeg to meldeprøver innen kategorien gjenåpninger. Nå er tida inne for å presentere løsningsforslagene.
Spill 1:
Tor Helness:
Her vil jeg ikke la motparten få kjøpe 3 ruter. Selv om jeg har bare 10 hp har jeg en spillesterk hånd med 4-6 i majorfargene. Jeg liker ikke å doble, rett og slett fordi jeg gjerne ville hatt flere motspillsstikk i tilfelle makker passer ned. Dersom innmelderen har kortfarge i hjerter kan det tenkes at jeg har bare et motspillsstikk i ruterkontrakt.
Jeg ville meldt 3 hjerter, som etter min mening bør vise en spillesterk hånd som er mer basert på fordeling enn honnørstyrke. Ved å melde 3 hjerter gir jeg avkall på sparfarga, men jeg tror det er sjelden at makker har spar etter denne sekvensen. Han ville strukket seg for å doble negativt dersom han hadde hatt spar.
Derfor mener jeg hjerter er den mest trolige trumffarga. Makker får også sjansen til å løfte med de rette kortene, for eksempel Kxx, Dx, xxx, Exxxx. Om han har noe særlig dårligere kort enn dette bør han si pass på 3 hjerter.
Erik Berg:
På begge spillene er det sånn at man fort dobler opp uten å tenke, men det er viktig å huske at man kan være skikkelig på bærtur hvis makker ikke sier pass.
Det er kommet fram noen flere synspunkter i kommentarfeltet i presentasjonen av oppgavene, deriblant fra Leif-Erik Stabell, coach for Norges dame- og veteranlag.
Spill 1 så slik ut, og meldingene gikk på følgende måte ved bordet til Peter Marstrander og Rune B. Anderssen:
Både i åpen klasse og i dameklassen fikk Norge melde uforstyrret på dette spillet. Henholdsvis Berg – Simonsen og Fuglestad – Harding meldte helt identisk fram til sluttkontrakten 3 grand.
Interessant å merke seg at det kun var veteranene som fikk melding i mot. Det heter seg at juniorene ofte graver dypt i meldeboksen, men de eldste er tydeligvis ikke redde for å ta i de heller.
Som vi ser er det ikke mer enn 6 stikk i ruter øst-vest, mens det går greit å vinne utgang i både hjerter og grand nord-syd. Dermed var det riktig å være med over 3 ruter. Men er det nord eller syd som bør ta ansvar? Vi lar det henge litt i lufta og kommer tilbake til det mot slutten av innlegget.
Spill 2:
Tor Helness:
Dette var vanskelig. Et problem ved å doble opp er at makker kan komme til å strekke seg til utgang i håp om singelton ruter hos meg, for eksempel om han har 8-9 hp og en 5-korts major. Med min flate hånd har jeg ikke nevneverdig tro på at det står utgang.
Det står mellom dobling og pass. Hadde det vært parturnering ville jeg dobla opp, men når vi nå spiller lag heller jeg mot pass. Det handler rett og slett om hva jeg tror vi kjemper om. Jeg tror sjansen for utgang vår vei er relativt liten. Om makker sitter bak med masse ruter er det riktig å doble opp, men om han har en svak balansert hånd er det ikke nødvendigvis så mange stikk vår vei. Om vi da blir doblet kan dette bli stygt.
Jeg lever godt med å ta udoblede beter dersom det kun står delkontrakt vår vei.
En gyllen regel i posisjoner som dette er at åpneren holder åpent med singel eller dobbel i åpningsfarga over innmeldinger på 1- og 2-trinnet. På høyere trinn enn dette synes jeg det blir for strengt at åpningshånda må holde åpent. Konsekvensen av dette blir at svarhånda i en del tilfeller må ta ansvar og melde 3 NT i stedet for å passe i håp om dobling fra makker.
Boye Brogeland: (sier noe om generelle prinsipper)
På 1- og 2-trinnet kan man nesten alltid forvente at makker dobler opp. I alle fall hvis man ikke blir presset til å melde ny farge på 3-trinnet.
Etter innhopp på 3-trinnet bør svarhånda melde 3 NT dersom det virker som et logisk alternativ i stedet for å gjøre seg avhengig av at makker dobler opp på alle mulige hender.
Spill 2 så slik ut, og meldingene gikk på følgende måte ved bordet til Peter Marstrander og Rune B. Anderssen:
Igjen ser vi en aggressiv sperr fra veteranklassen, men det var jo riktignok i gunstig sone hvor risikoen for å bli tatt er mindre enn ellers.
I dameklassen spilte Fuglestad – Harding hjem 4 spar etter at førstnevnte oppvurderte nords hånd til en 15-17 grand. Deretter var veien kort til majorutgangen via en overføringssekvens.
I åpen klasse fikk Lindqvist – Brogeland straffet motparten etter følgende meldingsforløp:
Som vi ser valgte altså Brogeland å passe ut makkers dobling selv om dette er de billigste soneforholdene for motparten å gå beit i. I disse soneforholdene velger man ofte å spille egen utgang framfor å straffedoble motparten, rett og slett fordi det skal være minst fire beit for at motspill skal være mer lønnsomt enn å spille kontrakten selv. Nå skal det sies at det fra Boyes synspunkt slettes ikke er sikkert at det står utgang, i og med at han ikke har mer enn 9 hp og makkeren ikke nødvendigvis trenger å ha tilleggsstyrke for oppdoblinga.
Jeg kan tenke meg at Boye så for seg at han hadde fire stikk på egen hånd. Makkeren som har åpnet og doblet opp kan også forventes å ha en del motspillsstikk. Merk også at Boye har kun to kløver, noe som er en fordel med tanke på potensialet for motspillsstikk i makkers åpningsfarge.
I en eventuell sparkontrakt kan Boye regne omtrent syv tapere på sin hånd. Makker Espen skal altså dekke opp for minst fire av disse for at det skal stå utgang i spar. Om Espen dekker opp for såpass mange av Boyes tapere vil han sannsynligvis ha en del motspillsstikk i en ruterkontrakt også.
Jeg regner med at 3 spar er alternativet til å passe ut makkers dobling. Ved å satse på å spille kontrakt egen vei legger man alle eggene i en kurv. Om makker passer 3 spar er den beste scoren vi kan håpe på et sted mellom 140 og 200. Om makker høyner risikerer vi å gå beit, og scoren går til motparten.
Dermed kan man ved å passe ta det såkalt «sikre». På en god dag kan det være både to og tre beit, og kanskje til og med fire dersom makker er riktig sterk. Man risikerer å tape noen IMP dersom motstanderne melder og vinner utgang ved det andre bordet. Men hver gang det ikke står utgang kan man notere vinstspill dersom det for eksempel er 300 eller 500 i beit.
Tilbake til utgangspunktet, nemlig veteranenes kamp. Rune B. Anderssen valgte altså å passe ut 3 ruter. Det endte med tre beit slik at han og makker Peter Marstrander kunne notere 150 inn.
På det andre bordet hadde den norske spilleren i øst gått inn med 2 ruter over 1 kløver. Deretter hadde to passer fulgt før nord doblet opp. Syd valgte i likhet med Brogeland å passe ned. Da røyken hadde lagt hadde Norge gått hele fire beit for 800 ut. Dermed tapte Norge spillet med 12 IMP.
Det var litt skuffelse i den norske leiren over at Norge ble tatt på 2-trinnet, mens de ikke klarte å doble sine motstandere ett trinn høyere. Men det kan altså tyde på at det i visse tilfeller er lettere å ta motparten på et lavere trinn, selv om det kan høres paradoksalt ut. I det aktuelle spillet vil de fleste være med på at det er kurant å doble opp 2 ruter, men har vi mage til å gjenåpne på 3-trinnet med relativt balansert hånd og minimum styrke? Jeg antar at det slettes ikke er sikkert.
Jeg vil forsøke meg med en liten oppsummering, delvis basert på mine egne meninger og delvis på ekspertuttalelsene.
Prinsipper:
1. Åpneren dobler alltid opp på 1- og 2-trinnet med 0-2 kort i innmeldingsfarga, selv med minimum styrke.
2. På 3-trinnet kan man doble opp selv med minimumstyrke dersom man har singelton i motpartens farge. Med dobbelton, og dermed balansert hånd, bør man ha noe tillegg for å doble opp.
3. Oppdobling på 3-trinnet bør ha ca. 2,5 motspillsstikk eller mer for at man skal slippe å ha vondt i magen dersom det går pass rundt.
4. Det finnes flere måter å gjenåpne på. Om man melder i stedet for å doble tyder det på en spillesterk hånd basert på fordeling. Hånda har gjerne minimum styrke (opp til ca. 15 hp), men likevel potensial for mange stikk egen vei.
5. Svarhånda må huske ikke å melde utgang for enhver pris etter en slik sekvens. Det er en grunn til at makker meldte i stedet for å doble opp!
6. Disse prinsippene innebærer at det ikke er obligatorisk å holde åpent. Dermed må svarhånda i noen tilfeller «ta ansvar» i stedet for å gamble på at åpningshånda skal doble opp.
