Det har gått noen rykter om endringer for Pierre Zimmermanns profflag som i noen år nå har representert Monaco. Tor Helness og Geir Helgemo har vært fast inventar på laget, men det har vært utskiftninger, bla. da italienerne Fantoni-Nunes ble grepet i juks.

Nå antyder ryktene, også i noen publiserte artikler online, at Zimmermann skal endre på både laget sitt og også på hvilken nasjon de skal spille for. Intet er verken benektet eller bekreftet 100% så vidt jeg vet, men det blir etter det som sies Sveits, Zimmermanns opprinnelige hjemland for laget hans nå.

Pierre Zimmermann på flyttefot?

Ryktene sier også at Helgemo-Helness ikke blir med videre. Erstatterne blir visstnok nederlenderne Sjoert Brink og Bas Drijver, lag Zimmermanns motstandere og overmenn i Spingold-finalen i Las Vegas forleden.

Som følge av dette har Monaco trukket seg fra Bermuda Bowl som går i Kina i september. De var kvalifisert via EM i fjor, men nå skal Polen som akkurat ikke kvallet spille i stedet for Zimmermanns lag, Monaco.

Hva betyr dette i tiden fremover for Helness-Helgemo?

Mest sannsynlig vil det gå kun kort tid før de er hyret av en annen sponsor, men de kommer neppe til å spille for Monaco lenger. Kan vårt tidligere ankerpar på landslaget komme tilbake for Norge?

Hvorfor ikke?

Det tror jeg de aller fleste ville likt, og det vil i så fall forsterke landslaget. Selv tror jeg det norske mannskapet i VM (Bermuda Bowl) senere i høst har medaljesjanser og til og med kan vinne hele greia om alt klaffer. Likevel er det trolig slik at medalje- og gullsjanser vil bli ytterligere styrket om Helness-Helgemo blir med for Norge igjen i fremtiden.

Kommer det norske flagget på disse guttas brystkasser igjen?

Årene før Helness-Helgemo ga seg for Norge var storhetstiden vår som kulminerte med norsk gull i VM og EM (2007 og 2008). Norge kvallet til VM i 2009, men så kom en lang mørketid, fire VM (Bermuda Bowl) ble spilt uten at Norge var kvalifisert.

Det ser ut til at pila peker oppover igjen. Norske spillere har gjort det skarpt i mange internasjonale turneringer de siste årene. Norge vant siste EM for nasjonslag og er blant favorittene i VM i Kina til høsten. Vi har dessuten fått opp et meget sterkt ankerpar igjen, Brogeland-Lindqvist som regnes blant de beste parene i verden. Det er en solid norsk spillerbase med spillere på internasjonal nivå bak dem. Om Helness-Helgemo skulle komme tilbake å spille for Norge ville vi stilt med to par som regnes helt i den ypperste verdenstoppen, og da ville det vært grunn til å håpe på mange flere medaljer i årene som kommer.

Foruten Zimmermann selv og hans faste makker Franck Multon og det nevnte nederlandske paret blir polakkene Gawrys-Klukowski med Zimmermann videre, skal man tro det som sies og skrives. Klukowski har kommet fort og knallsterkt inn i verdenstoppen og er fortsatt kun i tyveårene. Gawrys er en veteran som har vært i verdenstoppen i rundt 40 år, eller kanskje mer.

Selv husker jeg Gawrys fra mange europeiske turneringer på 80 og 90-tallet. Et minne er fra EM for par i Roma i 1995 hvor han spilte med en enda eldre herremann, Lasocki som fortsatt er med og spiller seniorbridge for Polen. I 95-mesterskapet i Roma var de fullstendig overlegne med resultater som nesten er umulige, et snitt langt oppe på 60% tallet i en så lang og sterk turnering er nesten uhørt og uvanlig i internasjonal bridge. De hadde flere sesjoner over 70%. Normalt i slike lange og tøffe turneringer er vinnerscoren godt under 60% i snitt, og enkelte ganger vinnes med bare rundt 55-56%. Dette er ikke ment som noen påstand om at noe muffens foregikk, de har jo alltid vært fantastiske spillere. Selvsagt kan de ha hatt den perfekte turneringen hvor alt gikk veien for dem hver dag i hel en uke.

Selv spilte jeg med Geir Helgemo i Roma den gangen i ’95. Vi scoret bra, men kunne aldri ha vært i nærheten av vinnerscoren selv om vi hadde gått på vannet. I et litt for krampaktig forsøk på å vinne medalje mot slutten droppet vi en haug med plasser, men ett minne fra en runde mot et annet polsk par sitter godt i minnet.

En annen polakk som senere har blitt ekskludert fra WBF gjorde det også bra i den turneringen, Cesary Balicki. Han spilte ikke i akkurat den turneringen med sin senere faste makker Zmudzinski (et makkerpar som ble grepet i juks), men en annen polsk landslagsspiller. De kom til bordet med en svær hale med bakspillere. Det var en god del som satt bak oss også, det er det alltid når Geir Helgemo spiller. Så dette var et oppgjør med intens stemning.

Det kan jo være aftig å bløffe av og til?

Liker du bløffmeldinger?

Det gjør ikke jeg.

Min oppfatning er at psykiske meldinger er veldig overvurderte. Det kan være morsomt av og til, og skaper sving. Det kan godt gå bra, men det er en hake ved det selv om det lykkes i noen spill, for det vil uvilkårlig skape en viss usikkerhet i makkerparet. Makkeren til en frekvent bløffmelder vil aldri kunne vite om bløfferen faktisk har det han sier han har, eller om det er bare vas, og han kan jo være utstyrt med de riktige kortene for sin melding også noen ganger! Så snart som makkeren til den frekvente bløfferen begynner å forstå hva som foregår de fleste gangene det bløffes begynner det fort å bevege seg over i en uetisk gråsone, det blir som om makkerparet har hemmelige avtaler.

Det kan gå flere år mellom mine bløffmeldinger. Men mot Balicki og hans makker syntes jeg som var den soleklart minst profilerte spilleren ved bordet at det oppstod en drømmesituasjon, utstyrt med disse usle bladene:

Geir var giver, og vi var i gunstig sone. Det gikk to passer til meg. Hva ville du meldt, og i så fall hva, om du da ikke bare passer som selvsagt ikke kan kritiseres med 1 HP?

Svake 2 hjerter, kanskje? Det kan neppe gå veldig galt, men det ikke noen veldig stor oppside heller.

Kanskje tråkke til med en «syk» 1 grand? Det kan lykkes, men det kan også gå fryktelig galt om makker har en vanlig 9-10 poenger. Han har jo ingen grunn til å forstå at det er ugler i mosen.

Jeg tenkte at her må jeg må gripe sjansen og finne på noe, dette er en «chance of a lifetime», liksom. Og det er jo ganske sannsynlig motparten har slem i kortene. Så jeg åpnet med 1 spar. Det beste er hvis de har en fet sparkontrakt, men en annen fordel med å bløffe med sparmelding er at om makker har en haug med spar og er med og støtter har jeg i alle fall litt stikkpotensiale med singelton og tre trumf.

Eller? Nei, det var ikke særlig stikkpotensiale, det skal være sikkert…

Over 1 spar gikk det dobler fra Balicki, og Helgemo støttet ja, men han løftet kun til 2 spar. Det så ikke så dumt ut, men så doblet nestemann og det gikk pass fra meg. På den andre siden av skjermen gikk Balicki i en kjempeboks, han tenkte flere minutter. I de minuttene ble jeg mer og mer skjelven og tenkte at om det nå går pass rundt blir det tidenes rødeste fjes på meg som trolig har dummet meg ut for evig tid. Å spille 2 spar doblet uten verdier og trolig en 3-3 tilpasning vil neppe gå særlig bra.

Skal jeg spille 2 spar doblet, kanskje?

Da trauet kom tilbake under skjermen kom imidlertid tidenes overraskelse: Balicki hadde meldt 6 hjerter, pass fra både makker og nestemann! Fra meg kom med en litt skjelvende hånd passlappen raskt på bordet. Den kontrakten gikk ikke bra da de var i slem på 4-1 tilpasning!

Motspill mot 6 hjerter høres bedre ut!

Polakkene hadde hatt en gedigen meldemisforståelse med hensyn til doblingen av 2 spar. Han ene trodde de hadde hjertertilpasning. Han som hadde svarsdoblet mente han hadde vist en minororientert hånd. Han hadde singel hjerter, og trodde åpenbart at makkeren som hoppet til 6 hjerter måtte han en monsterhånd med lang, solid hjerterfarge.

Slik som kortene så ut sammen kunne de vinne 7 grand, 7 kløver og 7 spar (!). Med andre ord ville min 2 spar doblet endt med null stikk hvis det hadde blitt kontrakten. Men de gikk i stedet tre bet i 6 hjerter, og takk for det…

Allerede da blindemann kom opp ropte spillefører på turneringsleder. Han så de hadde syv fete spar til sammen og forstod noe måtte være galt, og han var ikke særlig fornøyd med kontrakten han skulle spille. Det kom en polsk (!) turneringsleder til bordet, og han fikk referert meldingsforløpet før han gikk rundt og så på kortene våre. Så sa han det vanlige, «spill videre og tilkall meg etter spillet» før han forsvant med det jeg sverger på var et lite smil om munnen. Da han etter spillet kom tilbake spurte han Helgemo om jeg hadde bløffet tidligere i turneringen, noe Geir avkreftet. Resultatet stod selvsagt, og alt var greit. Det var litt mumling og småfliring blant bakspillerne, og ved bordet gikk det voldsomt i polsk den andre veien. Geir kom raskt under luka og sa med steinansikt til meg, selvsagt på norsk: «Jeg har lyst til å gapskratte, men vi venter med det til vi er i baren etter sesjonen».

Geir H: Vi skal flire, ja, men litt senere...

Jeg bløffet ikke senere i turneringen, og heller ikke før det hadde gått veldig mange år.