Noen bruker lavt som styrke, andre høyt, noen norske og andre svenske kast. Så er det de som legger Lavinthal ofte. Ulike (oddetall) som styrke, eller odds-even (oddetall er styrke, partall Lavinthal) er også metoder som blir brukt.

En kan diskutere frem og tilbake om hva som er best, men det er vanskelig å finne noen klar konklusjon.

I Norge er det “norske og små» som gjelder, lav-høy som styrke og de vi kaller norsk fordeling. Det har det vært i alle år selv om det var en del toppspillere i Oslo og på Østlandet som brukte «svenske og ulike», og «svenske og små» i gamle dager. Det er vel noen som spiller høyt som styrke i Norge og, ofte i kombinasjon med norsk fordeling.

Internasjonalt ser en litt av alt, og for eksempel i USA er det klart flere som spiller med høy-lav som styrke. Her «Down Under» er det «svenske og små», eller såkalt UDCA (upside-down count and attitude).

Vi nordmenn og flere andre er ganske sikre på at «lavt» som styrke er best. Det er fordi det ikke alltid er så gunstig å legge et halvhøyt kort som styrke, det kan jo være et verdifullt kort.

Det kan imidlertid være motsatt.

Hvis det spilles med lavt som styrke kan det hende kortet man må legge som svakhet er verdifullt, og hvis man ikke har råd til å legge det kortet og legger et lavere kort vil makker mistolke det lille kortet du legger og tro du har bedt om fortsettelse i fargen.

Konklusjonen på dette – som ganske sikkert vil overraske en del spillere - er faktisk at det spesielt på honnørutspill faktisk er teoretisk bedre med høy-lav som styrke og et så lite kort som mulig er svakhet. Dette gjelder en god del kombinasjoner. La oss se på noen eksempler (syd er spillefører):

Vi tenker oss at vest velger å spille ut ruter konge mot en fargekontrakt, og det kan jo godt etter meldingene se ut som et godt utspill. 

Om Ø/V bruker fordeling på slike utspill legger øst toeren, men da kan ikke vest vite om han skal fortsette eller ikke idet syd lasjerer. Så vi tenker oss at Ø/V bruker styrke og svakhet i en sånn situasjon.

Øst får et dilemma. Hvis han legger toeren og syd lasjerer vil garantert vest fortsette fargen rett opp i syds A-J. Hvis øst legger tieren som er normalt her, kan spillefører om det ser best ut stikke, og han har en stopper med kn-8 da dette blir igjen:

Hvis makkerparet bruker høy-lav som styrke kan øst komfortabelt legge toeren på den utspilte kongen. Vest vet han ikke skal fortsette om syd lasjerer. Hvis det er øst som kommer inn et par ganger får makkerparet tid til å spille ruter gjennom og sette opp et andre ruterstikk. 

Her er et enda bedre eksempel (syd er spillefører):

Ø/V kan med dette få tre kløverstikk, men...

Vest spiller ut kløver ess, og samme hva kontrakten er blir sarten på motspillet et håpløst prosjekt for Ø/V om de bruker lavt som styrke. Hvis øst legger toeren (styrke) vil jo vest garantert fortsette fargen og forære syd stikk for kløver dame. Men hvis øst legger knekten (normalt), eller tieren har spillefører umiddelbart fått en kombinasjon som er stopper:

Dame-9 i kløver har blitt en perfekt saksekombinasjon, og Ø/V kan ikke lenger få mer enn ett stikk til i kløver. 

Hvis Ø/V bruker høyt som styrke legger øst komfortabelt toeren i første stikk. Vest fortsetter ikke (toeren var jo svakhet), og senere kan de da få full uttelling i fargen (tre stikk) ved at øst spiller kløver med J-10 gjenværende, og damen blir elegant fisket opp av motspillerne.

I innledningen står det at dette er mest teoretisk, men la oss se på et par spill fra praksis som også viser poenget med all mulig tydelighet.

MOTSPILLER (NORD)

                                                           BLINDEMANN (ØST)

Dette er et spill som jeg har forsøkt å fortrenge uten å lykkes.

Vest var i 4 spar etter at han ikke hadde vist særlig sterke kort, så øst har meldt knallhardt.

Jeg spilte ut kløver ess og makker la knekten, spillefører syveren. Hva nå? Jeg skiftet til hjerter i andre stikk, og vi hadde et sekund teoretisk sett kontroll på beten da makker hadde hjerter ess!

På kløver ess la altså syd knekten, for toeren ville vært styrkekast. Så kom syd inn på hjerter ess i andre stikk og kunne gitt nord en hjerterstjeling.

Men hvordan skal syd kunne vite at ikke nord har dobbelton hjerter og for eksempel A-K-9 i kløver. I så fall er kløver tilbake riktig motspill for å ta tre kløverstikk.

Da han spilte kløver i tredje stikk føk 4 spar hjem - -420.

Det er klart at om jeg (nord) vet at syd har hjerter ess kan jeg løse dette til tross for at vi bruker lavt som styrke og syd legger knekten. Jeg kunne tatt for kløver konge FØR jeg spiller hjerter. Da vet syd at det ikke er mer å hente i kløver (nord ville spilt ut kongen fra AK-blokk) og stikker med hjerter ess før han fortsetter med hjerter til stjeling – en bet. Og en bet ville vært usedvanlig gullkantet.

Spillet er fra semifinalen i den internasjonale lagturneringen i Canberra, Australia i 2020. Mitt lag ledet kampen med 5 IMP før dette aller siste spillet (av 64 spill), uten at vi ved bordet visste det. Våre lagkamerater stoppet i 3 spar ved det andre bordet, og der ble det også ti stikk, men +170. Da det ble -420 for oss kostet spillet 6 IMP i stedet for 6 IMP inn om beten tas - en 12 IMP sving, altså. Kampen og finaleplassen ble tapt med 1 IMP.

I en lagturnering i helgen kom dette spillet:

Mange spilte ut ruter dame mot nords 4 spar, og da forsvant en hjerter fra syd i andre stikk på den andre ruterhonnøren. Da var det svært gode sjanser, dog fortsatt ikke helt nedlegg, men utgangen ble vunnet flere steder.

Hvis vest velger å spille ut hjerter ess er forsvaret godt i gang og kan bete kontrakten med tre hjerterstikk og kløver ess. Men motspillet må være nøyaktig, vest må skifte til kløver i andre stikk.

Poenget vi vil frem til i dagens artikkel handler altså om østs signal i første stikk. Hvis han hadde hatt J102, J1032 eller lignende ville det vært helt forkjært med avtalen «lavt» som styrke, for han kan har ikke råd til å «skusle» bort tieren eller knekten. Da får spillefører en sikker stopper med Q-9 gjenværende. Her kan øst legge syveren i et forsøk på å legge svakhet, men det kortet kan mistolkes. Syveren kan jo godt være den minste hjerteren øst har (Q-8-7, Q-9-7, Q-10-9-7, Q-10-8-7), og i så fall haster det kanskje for Ø/V med å ta hjerterstikkene. Hvis derimot syveren er svakhet er det trolig riktig å skifte til kløver. For å være sikker på at makker skal tolke vests signal må han legge knekten hvis de har avtalt lavt som styrke. Men da har plutselig N/S en sikker stopper med gjenværende Q-9 mot to små, tieren i saks, og kontrakten kan ikke betes lenger.

Hvis Ø/V derimot spiller med høyt som styrke på honnørutspill kan vest komfortabelt legge svakhet med hjerter 3. Øst bør da kunne finne kløverskiftet, og om han skifter til kløver vinner vest med esset og spiller hjerter knekt fra gjenværende J-10-7. Forsvaret starter effektivt med de fire første stikkene.

Denne artikkelen er ikke ment for å forvirre alle dere som spiller «norske og små», eller for å forsøke å få hundrevis av makkerpar til å skifte til høy-lav som styrke på honnørutspill. Det er mest som en teoretisk greie, men det skjer altså i praksis også. Ikke så ofte, men etter nærmere 50 år med bridge har jeg sett dette poenget noen ganger, dog neppe mer enn ti ganger, tror jeg.

Å endre motspills-metodene vi er vant med å spille med er ikke alltid så lett, spesielt om man har spilt lenge sammen. Mange har forsøkt. En gang satt jeg og pratet bridge med Boye Brogeland. Selveste Bob Hamman satt ved bodet, og da dette dette «problemet» ble diskutert sa han ingenting, bare smilte og lo fordi han selvsagt var fullstendig klar over dette problemet. Og han legger høyt som styrke.

Boye var også fullstendig klar over teoerien om dette og fortalte at han og Espen Lindqvist (tror jeg det var) en gang forsøkte å skifte til høyt som styrke på honnørutspill. Det blir fort krøll, og for dem varte prosjektet kun en kamp eller en sesjon. Tilbake til "norske og små".

Jeg skulle dagen etter spille i en parturnering med toppspilleren Liam Milne, og vi er begge vant med lavt kort som styrke. Like før spillestart ble vi enige om å prøve høyt som styrke på honnørutspill. Hvorfor ikke prøve det?

Ti minutter senere kom et spill hvor jeg spilte ut spar konge fra KQJ10 eller lignende, og esset vant første stikk idet Liam la spar 9. Vi spilte med skjermer, og det var en vennlig, avslappet tone ved bordet. Så, jeg og han på min side hørte fra den andre siden av kjermen litt småprat og et spørsmål fra spillefører om utspillet og Liam sitt påkast, og Liam svarte: «low encouraging». Det kunne vært ille, han hadde jo lagt styrke med nieren. Kanskje "straffbart" også siden jeg hørte forklaringen som stred mot avtalen vår. Jeg kunne jo hatt K-Q-10 og tolket styrkekastet som at han hadde knekten hvis jeg ikke hadde hørt forlaringen. Det betød imidlertid ingen ting i det spillet. Det var rundens siste spill, og jeg spurte så fort je gkunne Liam om «hvordan var det der med signaler på honnørutspill?». Han sa: «Oh, shit», og resten av turneringen spilte vi med lav-høy som styrke.

Så de fleste av oss får vel heller leve med noen få spill hvor metoden vår ikke er optimal, selv om det er ganske fortærende, og ganske uheldig hvis det en sjelden gang er med på å koste en finaleplass.