VM: Norge kastet inn håndkledet
Arkiv
- juni 2016
- juli 2016
- august 2016
- september 2016
- oktober 2016
- november 2016
- desember 2016
- januar 2017
- februar 2017
- mars 2017
- april 2017
- mai 2017
- juni 2017
- juli 2017
- august 2017
- september 2017
- oktober 2017
- november 2017
- desember 2017
- januar 2018
- februar 2018
- mars 2018
- april 2018
- mai 2018
- juni 2018
- juli 2018
- august 2018
- september 2018
- oktober 2018
- november 2018
- desember 2018
- januar 2019
- februar 2019
- mars 2019
- april 2019
- mai 2019
- juni 2019
- juli 2019
- august 2019
- september 2019
- oktober 2019
- november 2019
- desember 2019
- januar 2020
- februar 2020
- mars 2020
- april 2020
- mai 2020
- juni 2020
- juli 2020
- august 2020
- september 2020
- oktober 2020
- november 2020
- desember 2020
- januar 2021
- februar 2021
- mars 2021
- april 2021
- mai 2021
- juni 2021
- juli 2021
- august 2021
- september 2021
- oktober 2021
- november 2021
- desember 2021
- januar 2022
- februar 2022
- mars 2022
- april 2022
- mai 2022
- juni 2022
- juli 2022
- august 2022
- september 2022
- oktober 2022
- november 2022
- desember 2022
- januar 2023
- februar 2023
- mars 2023
- april 2023
- mai 2023
- juni 2023
- juli 2023
- august 2023
- september 2023
- oktober 2023
- november 2023
- desember 2023
- januar 2024
- februar 2024
- mars 2024
- april 2024
- mai 2024
- juni 2024
- juli 2024
- august 2024
- september 2024
- oktober 2024
- november 2024
- desember 2024
- januar 2025
- februar 2025
- mars 2025
- april 2025
- mai 2025
- juni 2025
- juli 2025
- august 2025
- september 2025
- oktober 2025
- november 2025
- desember 2025
- januar 2026
Det er ikke alltid feigt å gi seg…
I KO-kamper under mesterskapene er det ikke uvanlig at det ene laget gir seg, og det er helt lovlig. Det skjer imdlertid normalt kun om det i praksis er helt umulig å hente inn motpartens ledelse. Hva som er umulig kan av og til diskuteres. Det avhenger selvsagt av om det hvor stor motpartens ledelse er og hvor mange spill det er igjen. Er det realistisk å snu dette?
Da Norge tapte enda mer terreng i semifinalen mot bunnsolide Nederland i det fjerde av i alt seks 16-spills sett var det egentlig over og ikke lenger mulig å vinne kampen. Å tro på det ville vært bare tull. Nederlands ledelse var på 143 IMP, og selv om det var 32 spill igjen kan det skje at nederlenderne gir bort så mye, det er å mindre sannsynlig enn at det snør oppover i Sahara, eller noe i den retningen.
Da var det en mye bedre avgjørelse å ta ettermiddagen som en hviledag, for det er jo en viktig kamp i morgen, bronsekampen.
"Kaste inn håndkledet" var helt logisk. Å være ferdig med bridgen midt på dagen kan være en stor fordel i kampen om medalje i morgen. Den kampen blir enten mot USA 1 eller Polen. I øyeblikket, med 25 spill igjen å spille i USA 1 mot Polen har polakkene ledelsen med 27 IMP. Alle vet imidlertid hvor farlig amerikanerne er, spesielt mot slutten av sånne kamper, så dette kan fortsatt gå begge veier.
I de to siste settene spiller USA 1 som vanlig med de to kanonparene sine, Meckstroth-Rodwell og Levin-Weinstein.
Hvem ønsker Norge seg i bronsekampen?
Mange husker at Norge fikk til en av sine knallkamper nettopp mot USA 1 i kvalifiseringen. Amerikanerne ble knust, Norge vant med hele 51 IMP. Bronsefinalen vil imidlertid bli en helt ny affære, og spilles over mange flere spill en kvalifiseringskampene.
I forrige innlegg her i bloggen kalte jeg Nederland for et lag uten noen svakheter. USA 1 har en svakhet, sponsoren Nick Nickell som ikke er i nærheten av nivået til verken sine lagkamerater eller de norske spillerne.
Skulle det bli Polen som blir motstander i bronsekampen har de det lille psykologiske overtaket før kampen siden de påførte Norge ett av deres få store tap, polakkene vant med 38 IMP.
Det kan vel uansett bli hipp som happ hvem det er best å møte. Kanskje kan det være et lite poeng at amerikanerne muligens ikke er så sultne på bronsemedalje som polakkene er. Disse amerikanerne har jo premieskapet proppfullt av medaljer, og noen av de få spillerne i verden som har det hevder at en bronsekamp er bare tull når man har tapt en semifinale.
Det tror jeg neppe verken de norske eller de polske spillerne mener. Og å være så blasert er vel heller tull, men kanskje litt naturlig for de få det gjelder?
Etter min mening er det en kjempeforskjell på å bli nr. 4 og det å kunne få gå opp på pallen og hente en medalje. Så de norske spillerne vil nok være topp motiverte foran morgendagens kamp som selvsagt blir overført på BBO. Det er tolv år siden sist Norge vant en medalje i Bermuda Bowl, så tiden er så absolutt overmoden for det.
HEIA NORGE!

