GeOs blogg
Arkiv
- juni 2016
- juli 2016
- august 2016
- september 2016
- oktober 2016
- november 2016
- desember 2016
- januar 2017
- februar 2017
- mars 2017
- april 2017
- mai 2017
- juni 2017
- juli 2017
- august 2017
- september 2017
- oktober 2017
- november 2017
- desember 2017
- januar 2018
- februar 2018
- mars 2018
- april 2018
- mai 2018
- juni 2018
- juli 2018
- august 2018
- september 2018
- oktober 2018
- november 2018
- desember 2018
- januar 2019
- februar 2019
- mars 2019
- april 2019
- mai 2019
- juni 2019
- juli 2019
- august 2019
- september 2019
- oktober 2019
- november 2019
- desember 2019
- januar 2020
- februar 2020
- mars 2020
- april 2020
- mai 2020
- juni 2020
- juli 2020
- august 2020
- september 2020
- oktober 2020
- november 2020
- desember 2020
- januar 2021
- februar 2021
- mars 2021
- april 2021
- mai 2021
- juni 2021
- juli 2021
- august 2021
- september 2021
- oktober 2021
- november 2021
- desember 2021
- januar 2022
- februar 2022
- mars 2022
- april 2022
- mai 2022
- juni 2022
- juli 2022
- august 2022
- september 2022
- oktober 2022
- november 2022
- desember 2022
- januar 2023
- februar 2023
- mars 2023
- april 2023
- mai 2023
- juni 2023
- juli 2023
- august 2023
- september 2023
- oktober 2023
- november 2023
- desember 2023
- januar 2024
- februar 2024
- mars 2024
- april 2024
- mai 2024
- juni 2024
- juli 2024
- august 2024
- september 2024
- oktober 2024
- november 2024
- desember 2024
- januar 2025
- februar 2025
- mars 2025
- april 2025
- mai 2025
- juni 2025
- juli 2025
- august 2025
- september 2025
- oktober 2025
- november 2025
- desember 2025
- januar 2026
Julekvelden kom tidlig i år
"I thought it was Christmas"
Det var New Zealanderen Mike Cornells eksakte ord da han fortalte et spill fra den dramatiske avslutningen av VM for par i Wroclaw tidligere i år.
For oss bridgespillere her i New Zealand var det som skjedde under World Games i Wroclaw det største ikke bare i 2016, men noensinne i bridgesammenheng. Ikke nok med at laget vårt hang med helt til kvartfinalen i lagturneringen (den beste prestasjonen den lille bridgenasjonen New Zealand noensinne har fått til), men det resultatet ble knust noen dager etter i parturneringen da en sensasjonell gullmedalje ble vunnet av Bach-Cornell. Seieren kom dog ikke uten et voldsomt drama både ved bridgebordet og etterpå. For først ble det 2.plass, Auken-Welland utnevnt til gullvinnere Så ble resultatet omgjort til delt gull flere dager etter pga. av en feilscoring som ikke ble oppdaget under spillingen. Hadde spillet blir korrekt scoret ville Bach-Cornell vunnet med liten margin, dog fire ganger større enn den minimale marginen Auken-Welland først ble utropt som vinnere med.
Det spiller ingen rolle, resultatet og delt gull er nå offisielt. Før spillestart i den kommende nyttårscupen her i Auckland vil Ashley Bach og Mike Cornell få utdelt sine gullmedaljer. I den etterfølgende turneringen er det ikke bare undertegnede som klør etter å sette dem på plass for å fortelle at det er greit å være verdensmestre, men på hjemmbane må det også tas stikk for å vinne!
Gjennom å ha jobbet med spillene fra VM-par for å skrive en artikkel til VM-boka har jeg sett hvor ekstremt jevn og spennende avslutningen av VM-turneringen var. Begge parene spilte glimrende, men de hadde også en god del flaks mot slutten. De to parene som kunne vinne mot slutten vekslet om å lede. Hvis en ser bort fra feilscoringen så var det kun noen få poeng som skilte hele tiden, ofte mindre enn 10 poeng, og med 50 poeng for en topp så var selvagt utfallet helt uvisst til siste kort var spilt.
Dette spillet kom da det var kun fire spill igjen. Kiwiene var da 11,22 poeng foran.

Det normale var delkontrakt i hjerter eller spar av Ø/V, og flere steder endte det med +110. Slik gikk meldingene ved Bach-Cornell sitt bord, med mine helter som Ø/V (syd giver, alle i sonen):

Starten ser tilforlatelig ut, bortsett fra nords 1 grandmelding uten sparstopper, kanskje? Forklaringen er at over kunstig 1 kløver (dette var polsk 1 kløver) viser Bachs (vest) 1 spar enten ruterfarge, eller begge major (såkalt Suction). Da han i neste runde kom tilbake med 2 hjerter hadde han fortalt om begge major. Og der skulle nok meldingene dødd ut, en sunn kontrakt. Mange lar seg tydeligvis provosere av denne konvensjonen, og de vil liksom ikke la seg bli utmeldt. Syds dobling er i beste fall en gambling. Da nord foreslo 3 ruter var katastrofen etablert for N/S, og Cornell ga det som normalt er nådestøtet i sånne spill med sin dobling.

Santa Claus: "Have you been a good boy this year, Mr. Cornell?
Ja, dette var vel julekvelden allerede i september?
Etter å ha tatt to hjerterstikk og registrert at vest like etterpå fikk to sparstikk trodde nesten ikke Cornell sine egne øyne. De hadde allerede fire stikk mot 3 ruter doblet i sonen, og han satt med K-10 sjette i trumf som ikke var spilt ennå! Det var egentlig minst 1100 rett ned. Spillet var det siste i den runden, og de var i tidsnød. Cornell fikk litt panikk da han var redd spillet hvor de tilsynelatende hadde en ren topp skulle bli dratt inn. Derfor mistet han helt konsentrasjonen og surret fælt, undertrumfet en gang og ble etter hvert innspilt for å måtte gi enda ett unødvendig stikk til spillefører. Det ble likevel +800 til Ø/V. "Never mind", tenkte nok Cornell. Men det skulle vise seg at det kostet. Ett par hadde +870 som Ø/V, og tre andre hadde notert +800. Så i stedet for de "sikre" 50 poengene for en topp ble det 45 poeng, 5 bortkastede poeng helt unødvendig. Tre spill senere var det over, og da hadde paret 3,78 poeng for lite til å kunne feire gull på det tidspunktet. Julenissen hadde vært på plass, men Cornell tok ikke imot hele julepresangen! Gullfeiringen ble det derfor ikke før noen dager senere, etter et komitemøte i World Bridge Federation. Julenissen i år var vel egentlig WBF!
Med denne lille "julekveldhistorien" ønskes alle GOD JUL her fra sommerlige Auckland!

