Det er tid for juleferie, men veldig mange bridgespillere tar aldri helt ferie fra hobbyen sin. Det spilles jule- og nyttårscuper over hele landet. De fleste av de turneringene er parturneringer, enkelte steder med en litt større sosial faktor enn turneringene ellers i året. Man skal jo kose seg i julen! Noen av disse juleturneringene spilles allerede før jul, andre i mellomjulen.

På NBF sin hjemmeside finner du informasjon/innbydelser, så kanskje kan du ta deg tid til å spille bridge en dag eller kveld, innimellom familieselskapene?

I Letohallen ved Gardermoen spilles lagturnering første helgen i januar - Nyttårscupen - som arrangeres av Jessheim BK. Kontaktperson Vegard Brekke melder at det er plass til mange flere enn de som til nå har meldt seg på. I 2016 deltok 39 lag. Her litt mer info om dette arrangementet: https://www.facebook.com/groups/358566437578221/permalink/909775152457344/

Det nærmer seg jul og nyttår, og da passer det med et lite tilbakeblikk på noe av det som skjedde i bridgeåret 2016.

Norsk bridge har hatt fremgang internasjonalt i året som har gått. Heimdals andreplass i Champions Cup, damelandslaget innsats i World Games hvor de gikk til sluttspillet, Lindqvist-Brogelands resultater i USA og Vicky Chediaks seier i Women's Online Bridge Festival er blant flere sterke resultater. Det er grunn til å både håpe og tro at norsk bridge kan gjenerobre sin posisjon som en av topp-nasjonene i internasjonal bridge.

Vicky vant WBF sin onlineturnering

Men det mest dramatiske som skjedde i 2016 var utvilsomt avslutningen av og etterspillet etter World Paris i Wroclaw i september. Der ble det en finish av sjeldent format i kampen om gull mellom Auken-Welland (som representerer Tyskland) og mine lagkamerater Bach-Cornell fra New Zealand. Paret fra den lille bridgenasjonen New Zealand er selvsagt sterkt, men at de skulle ta VM-gull for par var det neppe mange som trodde. På hjemmebane og i Australia gjør de det skarpt veldig ofte, men de er ikke så dominerende. Derfor bør den fantastiske innsatsen deres i Polen gi håp for noen og enhver, for eksempel mange bra norske par. Vi har jo sett også tidligere at det går an, for eksempel for noen år siden i Ostende hvor Terje Lie og Nils Kåre Kvangraven tok EM-bronse og var nære på å vinne hele greia.

Etter parturneringen i Wroclaw ble det et voldsomt etterspill pga. en feilscoring som hadde gitt Auken-Welland en topp i et spill de skulle hatt litt under middels. Det var en åpenbar feilscoring, 4 hjerter ble spilt med elleve stikk overalt av Ø/V, men ved deres bord ble spillet scoret som 4 hjerter av N/S, +450 på feil side! Tidspress og korte pauser samt en liten periode med få folk i scoringsteamet får ta skylden, men slikt skal selvsagt ikke skje. Gullmeldaljene ble utdelt til feil par, og spørsmålet var om det kunne gjøres noe med det etter at medaljesermonien var over, tidsfristen for korreksjon for lengst ute, og de fleste allerede hjemvendt eller på tur til sine respektive land. Ganske overraskende endte det med at WBF gjorde om resultatet. De endret ikke gullvinnere, men det bestemte at det skulle være delt gull mellom de to parene - en avgjørelse de fleste kanskje kan leve med?

Avslutningen av turneringen var høydramatisk. I den siste sesjonen (ti spill) lå det og vippet mellom de to parene, de vekslet mellom å lede fra spill til spill. Kun noen få poeng skilte. Michael Cornell vil ergre seg resten av livet for en +800 han fikk tak i hvor det egentlig var 1100 lette. Normalt koster ikke slikt noe særlig. Litt for fornøyd med noe som så ut som julekvelden midt i september slurvet han og mistet minst en bet mot motpartens katastrofale kontrakt, 3 ruter doblet. Det kostet faktisk 5 poeng, og seiersmarginen i favør av Auken-Welland var (feilscoringen ikke medregnet) til slutt på 3,78 poeng (0,07%). 

I første spill i turneringens siste runde fikk Auken-Welland etter godt motspill tak i en hårfin bet i en 2 kløver doblet som så ut som den greit kunne vinnes. Så før det aller siste spillet ledet de med 7,78 poeng, nesten ingen ting tatt i betraktning at en topp var verd 50 matchpoeng. Så kom siste spill hvor Ashley Bach viste sin klasse.

Ashley var i den normale utgangen 3 grand som vest. Han fikk liten hjerter ut til damen og esset. Fortsettelsen var kløver ess og kløver til knekten som ble stukket med damen. Kanskje var det noe Smith-signal involvert, for syd fortsatte ikke med hjerter, men skiftet til liten spar. Den gikk til nords konge, og mer spar gikk til syds nier og vests knekt. Nå spilte Ashley ruter til kongen og var kjempehappy over at den stod slik at han kunne få innkassert sine tre godspilte kløverstikk. På dem kastet han en hjerter og to ruter. Dette var igjen:

Idet det ble spilt spar til esset i diagramsituasjonen ble nord utsatt for et valg av type pest eller kolera. Hvis han kastet en hjerter ville vests konge felle knekten - ti stikk. Hvis nord kastet ruter knekt ville han bli innspilt på det da single esset for å være nødt til å spille hjerter rett opp i saksen - også ti stikk. Nord så at ingen av de avkastene ville hjelpe og satset på at syd hadde ruter dame. Så han kastet ruter ess, men da ga vests ruter dame det tiende stikket. Pluss 630 var verd 92 %, eller 46 matchpoeng. Kunne Auken-Welland få godt over middels (39 matchpoeng) i siste spill slik at de sikret seieren?

Ashely Bach trodde nok han hadde avgjort det hele

Bach og Cornell var ferdige ganske tidlig etter siste runde og da de kom ut av spillelokalet løp de nærmest bort til resultattavla. Der stod det bak deres navn: siste sesjon: 75%, Rank: 1. Overall rank: No. 1.

Mange kom over og gratulerte dem, men det var litt i tidligste laget. Auken-Wellands siste spill var fortsatt ikke kommet med i systemet. De hadde spilt som Ø/V mot et par som hadde stoppet i 2 grand og ikke fått mer enn åtte stikk. Det ga det tyske paret 42 matchpoeng, tre mer enn de behøvde. Mike Cornell gikk rundt og ergret seg grønn over det slurvete motspillet like før slutt da han trodde han hadde en topp mot 3 ruter doblet. Men resultatene var offisielle, Auken-Welland var gullvinnere.

Trodde alle.

Men det gikk altså mange dager før avgjørelsen om hvem som skulle ha gull ble tatt, og det skjedde dessverre i et komitemøte, ikke ved bridgebordet. En av bridgehistoriens mest dramatiske avslutninger av et mesterskap ga altså delt førsteplass.  

Torsdag kveld vant Ove Mong – Aslak Dirdal (Egersund BK) på landsbasis med 68,7 %. Vinnerne mandag-onsdag ble nevnt i går, og alle resultatene på landsbasis finner du på NBF sin hjemmeside.

Da jeg så gjennom resultatene og jevnførte med de på forhånd lagede kommentarene for onsdag ble en feil oppdaget. Beklager det, men unnskyldningen får være at når man lager kommentarer til 108 spill i rask rekkefølge kan det fort koke litt i kålen (i alle fall for meg). Her er spillet og antagelsene om hva som kunne/burde skje:

Syd har en helt naturlig åpning (alt for sterk for svake 2). I tredje melderunde (over 2 spar) har syd et valg mellom å si 2 grand med sparstopperen sin, eller vise sekskortsfargen i hjerter. Velger han 2 grand kommer de i 3 grand, en håpløst utgang hvor det blir minst to bet. Det er normalt best å vise ekstra lengde i en av fargene sine på makkers fjerde farge-melding. I 4 hjerter er det sjanser. Syd vinner første stikk og spiller hjerter. La oss si vest tar for esset og spiller spar dame fulgt av mer spar som syd stjeler. Da spilles hjerter dame som tar med seg østs nier, så hjerter 10 til knekten. Vest spiller enda en spar og syd stjeler. Han har fortsatt en stor trumf som kan ta ut vests siste hjerter, og idet den fjerde trumfrunden spilles ser det slik ut:

På hjerter 8 må øst kaste inn håndkledet. Han er alene om å holde begge minorfargene og må gi opp en av dem. Men kontrakten bør gå bet. Idet hjerter spilles fra syd i andre stikk bør vest legge liten. Da er nord inne, og spillefører får ikke spilt mer trumf uten å spille seg hjem i ruter (ødelegger forbindelsene til skvisen) eller ved å stjele spar eller kløver. Stjeler han seg over til syd får vest tid nok til å korte spillefører enda en gang, og vest vil da få tre trumfstikk.

N/S: -100

//

Her er det en soleklar feil i antagelsen om spillets forløp. Inne på spar ess i første stikk vil selvsagt spillefører starte med A-K i kløver og kaste spar knekt. Så ville vel de fleste ha spilt trumfkongen. Da ser det ut til å kunne bli kun to hjertertapere og en rutertaper, men det blir nok bet med beste motspill. Spillefører må innom hjerter to ganger, og hver gang blir han trumfkortet med spar fra vest. Idet han skal sette opp ruterfargen sin vil han i så fall være uten trumf, og øst får til slutt både ett stikk i ruter og ett i kløver.  

Vinnere på landsbasis i Mestertreffen ble:

Mandag:  Odd Furustøl – Piotr Demianczuk, Bergen Akademiske (68,0 %), Tirsdag: Svein Skarpenes – Geir Austad, Flekkefjord BK (70,1 %), Onsdag: Roald Mæsel - Katja Nilsen (69,8 %). Torsdagens resultater var ikke klare i skrivende stund.

Vi tar med et interessant spill fra onsdagens turnering. Her er kommentarene til spillet slik vi så det på på forhånd: 

//

Noen vil som øst sikkert melde 4 hjerter direkte over 1 hjerter. Men vest kan være fullstendig blank, og er han det har utgang dårlige utsikter. Dobler etterfulgt av en løft til 2 hjerter ville vist rundt 16-17, kanskje 18 poeng (med vanlig åpning passes på 1 hjerter om ikke nestemann melder). 3 hjerter bør følgelig bety ca. 19-20 poeng. Vest må her huske at han ikke har lovet noe som helst, og med en dobbelton og fin trumf bør han legge på til 4 hjerter.

Dessverre går den brukbare utgangen bet om motspillet klaffer. Forsvaret kan ta to kløverstikk og en stjeling, og de må senere få ett stikk i spar også. For å få til betemotspillet må N/S ha orden i signalene sine. De som legger fordeling i en slik posisjon (ess-ustspill med damen tredje hos blindemann) må gjette. Syd kan da ha to eller fire kløver. Har han fire kløver kan godt sparskift i andre stikk være riktig motspill. Skjer det blir det ti stikk. De som legger styrke/svakhet på ess (eller konge) utspill selv med damen tredje i bordet får ingen problemer. Syd legger styrke, og nord fortsetter kløverspillet med kongen og en til slik at syd får seg en stjeling – en bet. N/S: +50 //

I ettertid ser vi at de aller fleste Ø/V-parene var i 4 hjerter. Overalt kom kløverhonnør ut, enten esset eller kongen. Omtrent en fjerdedel av N/S-parene fikk tak i beten, enten fordi de spiller med styrke/svakhet i denne posisjonen, eller fordi nord gjettet på at syd hadde to kløver om de bruker fordelingskast på honnørutspill med damen tredje hos blindemann.

Hvis N/S bruker styrke/svakhet og lavt som styrke må vest gjøre sitt beste i stikk en, og det er å skjule toeren. Men det hjelper ikke om N/S har bra avtaler, for syds kløver 4 kan ikke være svakhet. Det er fra nords synsvinkel bare ett skjult kort som er lavere enn fireren, og om syd har tre eller fire små ville han lagt (burde lagt) en høyere kløver som svakhet, ikke den nest laveste. Så beten bør være ganske grei å få tak i for N/S om de har disse avtalene.

Nesten halvparten av Ø/V-parene vant 4 hjerter. 

Roy Kristiansen, alias RKK, Onkel Roy eller bare Onkel er den største fargeklatten norsk bridge noensinne har hatt. Han gikk bort for noen år siden da han var 63 år. I helgen spilles RKK minneturnering. Turneringen ser ikke overraskende ut til å være veldig populær. Et stort antall bridgespillere samles i Oslo for å minnes den mest spesielle bridgespilleren og personen jeg har møtt. Og jeg har møtt mange spesielle folk.

RKK var en fantastisk bridgespiller med et ekstraordinært talent for spillet. Men det var mer med han enn talentet for bridge. RKK tok veldig mye plass både fysisk og mentalt samme hvor han befant seg, men han stjal også en plass i hjertene til et enormt antall mennesker – inkludert meg. Det var ikke alltid bare koselig, det må sies. Vi var ikke alltid bare happy med alt som skjedde heller, det må også innrømmes. Men gudbevaremegvel hvor mye moro han skapte.

Onkel Roy: "Hører du, den kontrakten stod, bare så du er klar over det"

RKK er opphavet til en endeløs rekke ganske utrolige historier. Utrolige, men sanne historier som fortelles og gjenfortelles hver gang bridgespillere møtes. Og historiene kommer til å bli fortalt i fremtiden og. Mange har sagt det burde blitt skrevet en bok om RKK. Det er mer nok stoff til det, ja til flere bøker for den sakens skyld. Noen innvender dog at når den eventuelle boken blir utgitt vil sikkert utenforstående si noe i retningen: «Ja, det var morsomt, men det er ingen som tror på at alt det der har skjedd, det er rett og slett for usannsynlig».

Tro meg, «alt det der» skjedde...

Det er ikke bare i Norge RKK huskes. Hans nokså spesielle væremåte sjokkerte nok noen for eksempel da han med plastposen sin kom buldrende inn på et eller annet hotell eller spillelokale, et eller annet sted i verden, primært for å spille i en eller annen bridgeturnering. De fleste ble imidlertid sjarmert rett i senk. Han hadde enormt mange venner overalt, foruten hele Skandinavia også i Polen, Kroatia, Spania og Cuba samt flere andre land.

Da vi en gang var på Cuba og spilte ble han den store favoritten for mange som aldri hadde møtt han før, ikke minst de eldre overklassefruene fra Sør-Amerika. De velkledde fruene lot seg ikke affisere av at han ikke alltid kom i nyvaskede klær. Det var ikke nødvendigvis tid nok til å tenke på den slags for RKK. Den gode, gamle shortsen og ei t-skjorte fikk gjøre nytten. Det var ikke overraskende RKK som ble den desidert mest populære dansepartneren for Emma Castro, Fidels søster.

I helgen kommer en haug bridgespillere til å hygge seg i RKKs ånd, og det blir garantert mange som forteller historiene som de fleste har hørt mange ganger, men som vi likevel elsker å høre en gang til.

Dessverre får ikke jeg anledning til å være tilstede i helgen. Det er liksom ikke bare å sette seg på trikken for meg som ville vært nødt til å reise fra New Zealand. Men «hører du»: Jeg har ikke glemt deg Roy, og kommer aldri til å glemme deg heller, «bare så du er klar over det».

Under Mestertreffen tirsdag fikk spillerne som satt nord utlevert en sjelden hånd, kanskje en av de sterkeste hendene mange av dem noensinne har hatt.

La oss si syd og vest passer. Med slik fordeling og veldig sterke kort er det ikke noen dum strategi å åpne på ett-trinnet. Men her er det 25hp, så kravåpning er nødvendig. Hvis øst passer og syd avgir det forventede 2 rutersvaret melder nord 3 kløver som naturlig krav. Her får han støtte i kløver. Det er vel alt han trenger for å melde slem? Jeg synes 4 grand er opplagt nå, og om syd har ruter ess er det storeslem på gang. Syd viser imidlertid ingen ess (Key Cards) så nord avslutter med 6 kløver. Slik så hele spillet ut:

Meldingene gikk sikkert ganske forskjellig fra det skisserte flere steder, for eksempel kan jo både vest og øst finne på å melde. Her er mine kommentarer til spillet før det ble spilt i går kveld:

//Både syd og vest har langfarger, men hendene er ikke helt egnet for sperreåpninger. Også øst har langfarge, og om nord hadde åpnet med 1 i minor ville 2 spar – svakt innhopp – vært aktuelt i disse soneforholdene med en passet makker. Noen vil helt sikkert melde som Ø/V, men nord har nesten slem på egen hånd og svært mange vil havne i 6 kløver. Det er en brukbar kontrakt som normalt avhenger av ruter ess foran. Her sitter esset riktig, men spillefører er uheldig da øst får en stjeling i andre stikk etter ruter ut til esset og mer ruter. Om ikke øst spiller ut sin singelton kan slemmen fyke hjem (har fortsatt et rutervalg). N/S: -100//

6 kløver med en bet er et naturlig resultat. Jeg sjekket i en klubb som spilte tirsdag. Der var noen N/S-par i 3 grand og noterte elleve stikk etter sparutspill. Hvis ikke nord får vite om kløvertilpasningen er ikke den kontrakten unaturlig. Ved et bord ble 6 grand vunnet etter kløver knekt i utspill, mens resten gikk bet i 6 kløver.

Så snart syd støtter kløver må nesten nord ta sjansen på slem. Den avhenger sett fra hans synspunkt kun av at syd har hjelp i ruter (damen), eller at syd har spar konge (gir avkast for en ruter), eller om syd har ingenting (men kløvertilpass) kan godt 6 kløver stå likevel, om ruter ess sitter riktig. Slik hele spillet så ut vinnes 6 kløver om det ikke kommer ruter ut til esset og ruter til stjeling, men spillefører må i så fall gjette ruteren.

En kuriositet: Jeg tviler på at noen fant det som GIB-analysen ikke hadde problemer med. Og det bør heller ikke spillere forsøke på, for det er kun bridge med åpne kort. Høyeste mulige kontrakt i dette spillet er nemlig 6 ruter spilt av syd! Hvis nord spiller ruterkontrakt vil kløver ut til stjeling bete slemmen. Med syd som spillefører er det ingen medisin for forsvaret hvis GIB'en spiller! Syd får komme inn ved å stjele en hjerter, og ruter til kongen sikrer kun en taper i fargen slik det sitter. Merk at riktig rutervariant med denne fargen faktisk er liten til kongen. Hvorfor ikke knekten la løpe, damen kan vel like godt sitte foran som esset? Å ta finesse med dette går bra om damen sitter dobbel foran. Det går opp i opp med esset dobbel foran (hvor liten til kongen går bra) så sitter fargen to-to er det fifty-fifty hva man skal gjøre. Men tilleggsjansen med liten til kongen er at øst (eller vest) har damen singel. For hvis det er motsatt tre-en sits, øst har esset singel hjelper det ikke å ta finessen, vests dame tredje vil gi stikk senere uansett. Og A-Q-x foran hjelper heller ikke siden vest da alltid vil få to stikk i fargen. 

Jeg liker egentlig best å fokusere på det logiske i bridge. Men selv om jeg til stadighet sier at jeg ikke liker å gjøre bridge til en matematisk øvelse så kan vi idag se på hvorfor en bestemt fargebehandling matematisk sett er bedre enn alternativet. Spillet er fra mestertreffen i går kveld (mandag), og til spillene som brukes i Mestertreffen denne uken har jeg laget kommentarer. Dette spillet inneholder noen vurderinger i meldingene samt at det handler om å spille med oddsen, selv om det ikke viste seg å være riktig akkurat i dette spillet i går kveld.

Hvis man evner å spille på beste prosentsjanse veldig ofte vil det i det lange løp bli mange poeng. Men ikke glem det faktum at prosentsjansene er om du ikke tar i betraktning informasjon fra meldinger, utspill og spillet så langt, for slik informasjon kan ikke sjelden føre til at det logisk sett er riktig å spille annerledes en kalkulatoren forteller deg!

Her er spillet, og min på forhånd lagede kommentar:

//

Nord bør ikke melde Stayman med 3-4-3-3 fordeling og verdier både her og der. Noen kan være fristet til å sleminvitere (for eks. med kvantitativ 4 NT), men med 11 hp og helt jevn fordeling er det ikke nok (maksimalt 32 balanserte til sammen). Utspillet vinnes av syd. Hjerter ess tas først, så spilles ruter til tieren (ikke damen, for vest kunne ha hatt ruter konge singel og da er liten mot nord første gangen løsningen. Det gir om vest faktisk har kongen singel fire ruterstikk mot kun tre hvis damen eller knekten spilles først, dekket av singel konge. Og en ruterfinesse til kan jo tas senere hvis liten til tieren står som her. Hjerterfinessen tas (syd er ikke synsk). Senere får Ø/V kun for kløver ess, og det blir elleve stikk. Det blir de samme stikkene i hjerterkontrakt hvis ikke hjerter dame toppes ut. Med denne hjerterfargen isolert sett er beste sjanse å ta finessen heller enn å toppe. Finesse blir riktig med damen tredje, fjerde eller femte foran. Å toppe er kun riktig om damen sitter dobbel bak, en betydelig mindre sjanse. Merk dog at hjerter ess bør tas først, det er helt unødvendig å gi bort stikk til en eventuell dame singel hos vest. N/S: +460 //

Dette var det som ble sagt i kommentaren vi har lagt ut til klubbene. La oss gå litt dypere inn i det. (og her kan de som ikke liker slik "prosentbridge" gjerne hoppe av)

Det er altså litt for lite verdier hos nord for å kunne tenke på slem. Det blir sjelden tolv stikk om det er to balanserte hender mot hverandre, og de til sammen har ca. 30-31 poeng, eller til og med når det er 32 poeng til sammen. Her har syd kort som passer godt mot nord sine, og derfor er det visse sjanser for tolv stikk. Men både ruterfinessen og hjerterfinessen må gå, så slem er for hardt. GIB-analysen (computeranalyse) en ofte finner på spillstensiler vil imidlertid fortelle deg at N/S kan vinne +990 og +980. Det ser en med det menneskelige øye også. Det er jo "bare" å toppe ut hjerter dame! Men hvis du gjør det har du ikke spilt på beste sjanse. Det riktige er å ta hjerterfinesse, ikke toppe etter damen dobbel bak som tilfeldigvis er det riktige denne gangen. Og husk, ta en honnør først med en slik kombinasjon for ikke å tape stikk til damen singel bak!

Så hvis du har spilt korrekt vinner du elleve stikk i hjerter, eller elleve stikk i 3 grand hvis du har meldt korrekt. Hvorfor er det ikke hipp som happ om man skal toppe etter damen eller ta finesse? Dette er ren matematikk. Det er fem hjerter ute, og av alle mulige kombinasjoner av dem er det mange flere hvor damen kan fiskes opp enn antallet kombinasjoner hvor damen dobbel er hos vest. Hvis du ikke liker formler og regnestykker kan det gjøres slik (men ikke når du sitter og spiller!);

Disse hjerterne mangler: Q-8-7-6-4

Vi ser bort fra damen singel, og 5-0 (begge deler oppdages om en honnør spilles først), og det er heller ikke interessant med damen fjerde eller tredje hos vest da det alltid blir en hjertertaper samme hva du gjør. Det er de sitsene hvor det ene valget blir riktig og det andre feil som er noe poeng å se på. Det er:

Q8         764

Q7         864

Q6         874

Q4         876

Dette er de fire kombinasjonene hvor det er riktig å toppe hjerteren. 

Så har du seks andre kombinasjoner med hjerterfargen 3-2:

87          Q64

86          Q74

84          Q76

76          Q84

74          Q86

64          Q87

Med disse sitsene er det riktig å ta finessen. Det betyr at det er seks mot fire i favør å ta finessen hvis fargen sitter 3-2, eller 60% mot 40% om man vil. Hvis fargen må sitte 3-2 (hvis en mangler tieren og nieren, så fargen også må sitte 3-2 for å gi fire stikk) er det følgelig 60/40 i favør av å ta finessen fremfor å toppe. Men i dette spillet er hjerteren helt tett. Derfor vil å ta finesse lykkes også med fire hjerter hos øst, og det er fire sitser til (åtteren, syveren, sekseren eller fireren singel hos vest). Totalt er det altså med denne fargekombinasjonen hele ti sitser hvor det bir riktig å ta finessen, mens det kun i fire tilfeller blir riktig å toppe.

Dette er sannsynlighetsberegning, og vi ser vel logisk selv uten utdanning i faget at det må være størst sjanse å ta finessen?

I praksis?

En annen mye enklere måte å gjøre slikt på er å tenke fargelengde. Det er logisk at det er større sjanse for å finne et bestemt kort blant flere kort (her tre hos øst) enn blant noen få kort (her to hos vest).

Det kan selvsagt i bridge være godt å vite litt om prosentsjansene, men du behøver ikke regne prosenter i detalj! Det er normalt nok å vite det viktigste variantene, som for eksempel denne, at å toppe etter damen med åtte stykker gir mindre sjanse enn å ta finesse, mens det med ni stykker er litt bedre å topp enn å ta finesse, men med ni er det jevnere (bare en liten overvekt i forhold til å toppe). Og ikke glem at det veldig ofte er andre faktorer, som for eksempel at den ene motspilleren er storfarvoritt til å ha alle honnørpoengene, eller at du vet mye om fordelingen hos motparten.  

Det ble ingen norsk suksess i Reisinger Teams, så Brogeland-Lindqvist sin 2.plass i Mitchell-BAM turneringen og deres 7.plass i Blue Ribbon Pairs, samt at Jon Solli Hansen dro Geir Helgemo til en 14.plass i Blue Ribbon Pairs ble sett med norske øyne beholdingen i det amerikanske mesterskapet i Orlando. (Forutsatt at jeg ikke har misset noen bra prestasjoner av nordmenn i en av de andre sideturneringene der borte. I så fall, tips meg gjerne om det) 

Fra bulletinen sakser jeg et spill av en av mine favorittskribenter, Eddie Kantar. Han leverer alltid instruktive spill med klare poeng og gode tips som kan være nyttige også i lignende spill. Dette spillet du nå kan prøve deg på handler om å spille på beste sjanse. Undertegnede er ikke tllhenger av å gjøre bridgen til en matematisk øvelse. Det er selvsagt greit å vite om odds og prosentersjanser, men det er så ofte faktorer som spiller inn og gjør matematikken unøyaktig. Mer viktig enn å regne ut på tiendelen den matematiske prosentsjansen for de forskjellige sjansene er å benytte seg av all tilgjengelig informasjon i meldinger, utspill og det videre spill. Dessuten kan det ofte være et eller annet som gjør at du tror på noe bestemt som kanskje ikke er den største matematisk beste sjansen. Jeg har sansen for spillere som tør spille på det de tror på, vel og merke hvis det oftere blir riktig enn galt.

Noen ganger er det dog enkel matte som skal til for å se hva som er beste sjanse. Ikke sjelden handler det om å få med seg mer enn en sjanse.

Vest åpnet med 3 spar, og etter pass fra nord sa øst 4 spar. Du hadde ingen problemer med å melde 5 kløver som du fikk spille. Makker la opp noen verdier, så kontrakten har sjanser. Vest spiller ut spar dame til esset. Hvordan spiller du?

Det kan se naturlig ut å ta trumffinessen, og det er vel en femti prosent sjanse, er det ikke? Nei, det går ikke bra i femti prosent av tilfellene, for det hjelper ikke om kongen sitter i saksen hvis han har tre eller fire kløver. Kongen må sitte dobbel eller singel i saks for at fargen skal være uten taper. Det er viktig å tenke seg om før man spiller fra bordet i slike spill som dette hvor du bør innse med det samme at nord er inne for siste gang. Hva skal du bruke det inntaket til? Her er det opplagt bedre å spille ruter mot kongen i andre stikk. Det er en ren femti prosent sjanse at ruter ess er hos øst. Riktignok kan det da noen ganger gå ruter ess fra øst og ruter til stjeling, men det er ikke så sannsynlig siden vest ikke spilte ut ruter som mange ville gjort om de hadde singelton. Så rutersjansen du prøver i andre stikk er så godt som 50%, bedre enn muligheten du har hvis du tar kløverfinessen. Om vest viser seg å ha ruter ess har du en ekstra sjanse , kongen singel i kløver. Det er bare fire kløver ute, og kongen singel er en av de 3-1 sitsene. Så å bruke det ene inntaket til nord for å spille ruter er klart best, og det er jo bedre å ha to muligheter enn en!

Hele sitsen:

Amerikanske Jeff Meckstroth og Eric Rodwell vant Kaplan Blue Ribbon Pairs. De to har vunnet haugevis av amerikanske mesterskap, og akkurat dette parmesterskapet har de vunnet tre ganger som makkerpar. 

Av de norske kom Boye Brogeland-Espen Lindqvist sterkt og endte som nr. 7 i det knallharde feltet. Også Jon Solli Hansen og Geir Helgemo avsluttet bra og ble til slutt nr. 14 i finalen.

Fredag (amerikansk tid) starter den aller mest prestisjetunge turneringen, Reisinger. Det er lagturnering med Board-A.Match beregning. Vi håper på flere gode norske resultater der, og kommer tilbake med resultater og spill fra den turneringen.

Link til resultatene i Blue Ribbon: http://live.acbl.org/event/NABC163/BLUE/6/summary

Å åpne i 3.hånd uten egentlig å ha åpning har alltid vært en strategi blant turneringspillere. Om dette er en vinnende strategi, og hva oppsiden eventuelt er, kan diskuteres. Det sier jeg noe om litt lenger nede i denne artikkelen.

Mange har sendt meg e-poster om dette temaet. De synes håndhevingen av lovverket er ulogisk. Her forklarer NBFs Harald Skjæran på en grei måte hvordan NBFs praksis er når det gjelder vurdering av 3.håndsåpninger, og hvorfor.

Skjæran: «De internasjonale reglene, som vi også følger i Norge, er klare på at å ha avtale om å åpne med mindre enn åtte medfører at systemet er HUM (Highly Unusual Method»). Internasjonalt har man imidlertid ikke etablert noen praksis for hvordan man skal behandle 3.håndsåpninger som bryter denne bestemmelsen».

Alt dette virker greit. Det som kan være litt uklart er når det bør betraktes som «å ha avtale om å å åpne med mindre enn åtte».

Skjæran forteller videre at NBFs LU (Lovutvalget) har det jeg oppfatter som en ganske streng tolkning av dette, og at det ikke aksepteres strekking av grensene. Men det er fortsatt lov å avgi psykiske meldinger i bridge. Så hvis en 3.håndåpning er langt unna en vanlig åpningshånd (grovt villedende) er det en psykisk melding, og godkjennes. Hvis hånden ligner på en åpning bortsett fra at det er kun syv hp godkjennes den ikke. Den er å anse som en systemmessig åpning, altså HUM, og hvis det ikke er deklarert er det ulovlig. Det er her det kan synes som om praksisen kan slå feil ut hvis en spiller en sjelden gang åpner med 7 hp (det er ingen avtale i makkerparet) med ei hånd som bortsett fra de manglende honnørpoengene ligner på en åpning. Praksisen for håndheving av lovverket på dette punktet gjør da at helt tullette meldinger godkjennes, mens en melding som kan ha mye for seg som konstruktiv melding (god bridge) blir underkjent.

Noen ganske ferske avgjørelser i NBFs lovutvalg har skapt diskusjon på grasrotplanet i norsk bridge. Jeg vil i det følgende ikke gå så mye inn på de avgjørelsene i detalj. Hvis du ønsker å lese mer om dem så er de tilgjengelige for alle, og du finner dem her:

http://bridge.no/Organisasjon/Komiteer-og-utvalg/Lovutvalg/Appeller-2016

Hva kan man åpne med, og hva er ulovlig?

Skjærans forklaring på hvordan vi i norsk bridge praktiserer dette er egentlig ganske klar og tydelig. Men temaet er under diskusjon, noe som kan tyde på de både innen NBFs LU og internasjonalt ikke er helt sikre på om dette fungerer perfekt.

Skjæran: «LU er i gang med å se nærmere på dette, og bli enda klarere i grensegangen. Og man håper vel at det også internasjonalt skal komme klare bestemmelser på dette».

Uten å ha studert materialet detaljert i de nevnte sakene er det naturlig å stusse på at to tilsynelatende lignende saker skal ha blitt dømt forskjellig. I et tilfelle ble en åpning med 6 hp og knekten femte i åpningsfargen godkjent, fordi «det er en lovlig psykisk melding», og såvidt jeg forstår var det bl.a fordi åpningsfargen var tynn. Meldingen ble ansett som grovt villedende. I det andre tilfellet ble en lignende åpning med 7hp, men med K-Q-10 sjette i åpningsfargen underkjent pga. den såkalte åttepoengsregelen og fjernet fra meldingsforløpet. Dette skurrer for meg, og praktiseringen av lovverket kan da synes å utlilsiktet føre til litt «antibridge». At en åpning med en elendig farge blir godkjent mens en hånd med samme antall hp, men en sterk farge blir underkjent virker vel ulogisk hvis en tenker «bridgemessig»? Det blir i så fall litt sånn at den «dummeste» meldingen (den med elendig farge) er lovlig, mens en melding som har bridgemessig oppside (bl.a fordi det er en bra hånd, og for å antyde et utspill) blir underkjent. Det er altså en (lovmessig) forklaring på dette. Men forklaringen kan synes å være basert i at det brukes to forskjellige argumenter? Godkjenning av den «dumme» meldingen skjer fordi den betraktes som psykisk melding, mens melding med en hånd som det har noe for seg å melde med blir ikke godkjent fordi meldingen er i henhold til system og ikke er «psykisk nok» (?), den er ikke villedende nok!

Det er ganske opplagt at dette kan virke ulogisk, uoversiktlig og frustrerende for den vanlige spiller.

Åttepoengsregelen

Da denne regelen for en tid siden ble synliggjort av en turneringleder i Norge (og skrevet om bl.a i Snorre Aalbergs blogg) ble jeg litt overrasket. Jeg har alltid trodd det i 3.hånd var ganske fritt frem for å være kreativ. Å diskutere dette med flere internasjonale spillere viste at de fleste trodde omtrent det samme som meg, og svarene tyder på at de ikke hadde hørt om noen åttepoengsregel i det hele tatt, i alle fall ikke spesifikt for å bedømme 3. håndsåpninger.

Slik jeg oppfatter åttepoengsregelen dreier den seg om å definere system. Et system hvor åpningsmeldinger (uansett i hvilken hånd) kan innebære mindre enn «vanlig» åpning er et HUM-system. Mange mener 3.håndsåpning er en litt annen sak da det alltid har vært vanlig å åpne med litt av hvert i den posisjonen. Det kan virke som om NBF har valgt å bruke denne regelen ikke bare for definisjon av system, men spesifikt for å bedømme 3. håndsåpninger. Man har valgt å si at en åpning med mindre enn åtte hp enten er en psykisk melding, eller en systemmessig melding.

Å snakke med internasjonale turneringledere gjorde det heller ikke mye klarere. De visste om regelen som forklart her av Skjæran, men mer som en definisjon av system. Og den internasjonale praksisen for håndheving i forhold til 3.håndsåpninger synes uklar. Mange internasjonale turneringsledere snakker om frekvens. En slik åpning med mindre enn åtte hp i 3. hånd en sjelden gang er ifølge dem ikke å betrakte som systemmessig, ikke noen makkerskapsavtale, altså er det ikke å betrakte som at det spilles et HUM-system. Man kan ikke si at makkerparet har det som avtale sånn uten videre. Med andre ord virker det som om den norske praksisen på dette området er strengere enn den internasjonale.

Ordet som av flere internasjonale turneringsleder blir brukt om dette er altså frekvens. Hvis et par åpner ofte med mindre enn åtte hp i 3. hånd er det enten frekvente psykiske meldinger, noe som er i gråsonen med hensyn til makkerskapsavtaler, eller å betrakte som ren, systemmessig avtale. Makkeren vet mye mer om hva som foregår enn motparten. Hvis dette skjer ofte er det en del av avtalene deres, eller systemet deres om man vil, og da må det deklareres at de spiller et HUM-system. Dette høres ikke helt galt ut for meg, men det gjenstår selvsagt også å definere hva som er «ofte» i denne sammenhengen.

Spania vs. USA – en «stygg» sak om 3. hånds åpninger

I Wroclaw ble det en kjempesak som handlet om akkurat dette med 3. håndsåpninger. Den kan du lese om på Bridgewinners:

http://bridgewinners.com/article/view/late-start-in-usa-spain-match/

Interessant kan det også være å lese det spanske lagets versjon av saken. Den finner du på Neapolitan Club:

http://neapolitanclub.altervista.org/eng/ev-eng/usa-spain-incident-official-spanish-team-statement.htm

I korte trekk handlet saken om tynne 3.håndsåpninger og hvorvidt det var systemmessig. Før 16-delsfinalen mellom de to nasjonene protesterte Spania mot et av de amerikanske parene som spanjolene mente å ha bevis for åpnet så godt som konsekvent med hva som helst i 3. hånd. Da mesterskapets turneringsledelse ikke kom tilbake med noen avgjørelse på Spanias protest før kampen skulle starte ble spanjolene veldig frustrerte. Det gikk så langt at den spanske kapteinen først nektet sine spillere å spille. Turneringsledelsen kontret med å true med diskvalifikasjon. Langt om lenge godtok Spania å spille, men da fikk de en haug med straffepoeng. Det ble senere omgjort til noen færre straffepoeng, men saken var virkelig betent.

Hva som i ettertid har kommet ut av, eller vil komme ut av saken i Wroclaw vites ikke. Men det er grunn til å tro (håpe) at WBF går gjennom dette og kommer med en klar og tydelig føring på hvordan praksisen bør være. Alle nasjonale bridgeforbund kan ha sine egne «house rules», men jeg antar NBF vil følge den internasjonalt anbefalte praksisen.

Strategi

Alt dette lovmessige er en ting. En annen sak er om de ganske populære, tynne 3. håndsåpningene er noen god strategi. Jeg tror det er kraftig overvurdert.

En oppside er at motparten ikke får åpnet i fred og ro og meldt i fred. Det kan også ha noe for seg å åpne (uten egentlig å ha åpning) med en god farge for å antyde utspill, eller med god fordeling for å få meldt sine farger og eventuelt finne en stamp. Eller det kan fungere som en ren bløffmelding hvis man tror motparten kan ha et stort spill, kanskje slem.

Nedsiden er såklart at makker som har passet kan ha ganske gode kort, og hvis 3. håndsåpningen kan være avgitt med veldig få hp vet ikke svareren hva som er riktig å gjøre senere i meldingsforløpet. Åpneren kan jo også ha en vanlig åpning. Hvordan skal svareren kunne vite om han skal være med å fighte, for eksempel på tre-trinnet? Hvis åpneren har en vanlig minimums åpning kan det være riktig av svareren å melde mer, men det kan bli katastrofe hvis åpneren har en av disse hendene som så mange «alltid» åpner med, og argumenterer med «det var jo i 3. hånd».

Som ung bridgespiller trodde jeg at å åpne tynt i 3. hånd var noe som enhver god bridgespiller gjorde både titt og ofte. Erfaring fra alle disse årene jeg har spilt er at å være for ivrig på det ikke er så bra som mange tror, vinninga går antagelig opp i spinninga.

Da har jeg mer sansen for en kraftig bløff en og annen gang – men sjelden. Jeg vil ikke oppfordre til slikt, og husk, hvis du eller makker bløffer ofte er dere som makkerpar raskt inne i gråsonen. Dere har ingen ren avtale, men dere vet mer om hva som foregår enn motparten. Bløffingen blir til en del av makkerparets «system/stil», og selv om det ikke er direkte juks kan det bli betraktet som urent. Det sagt, det kan godt ha mer for seg en sjelden gang å bløffåpne med absolutt ingen ting i 3. hånd enn til stadighet åpne med 6-7 poeng som bare fører til at utfallet på spillet blir tilfeldig. Hvis makker har passet og du har lite eller ingen ting kan motparten godt ha slem i kortene.

En bløffhistorie

Lover, regler og lovpraksis kan vel bli litt tørt. Jeg synes bridge først og fremst skal være moro. Så vi avslutter med en historie fra praktisk bridge hvor åpning i 3. hånd var poenget.

Selv har jeg ikke bløffet veldig mye i bridge, men husker en spenstig bløff fra semifinalen i EM for par i Roma for mange år siden. Det kunne fort ha blitt en gedigen fiasko, men gikk heldigvis bra. Makker var Geir Helgemo, og motparten var et polsk topp-par. Rundt bordet satt en haug med bakspillere. Vi var i gunstig sone og syd var giver. Etter pass fra Geir og nestemann satt jeg i som nord i 3. hånd med dette:

Jeg var i godt humør, hadde selvtillit og tenkte jeg nesten måtte gjøre noe nå. Bløffe, kanskje? Men med hva? 1 grand? Nei, det kan så alt for ofte gå galt, hvis makker har bra med verdier er vi fort helt ute og kjøre. 1 hjerter? 2 hjerter? 3 hjerter? Å sperreåpne er sikkert det tryggeste. Jeg falt imidlertid ned på en ren bløff og valgte åpningen 1 spar som har den fordelen at motpartens eventuelle spartilpasning blir tatt bort. Og om makker støtter spar så behøver det ikke bli så helt katastrofalt? Den åpningsmeldingen ville helt sikkert blitt godkjent som «psykisk melding» også i norsk bridge. Mer grovt villedende kan neppe en melding være.

Vel, meldingene videre gikk slik:

Nå ble jeg plutselig litt varm i hodet og ikke så full av selvtillit lenger. For en stakket stund kunne det se ut som jeg risikerte å bli spillefører i 2 spar doblet – neppe noen fest for andre enn motparten. Jeg husker jeg tenkte: «Hvis øst passer nå blir dette et av de mest pinlige øyeblikkene i min bridgekarriere, og det kan i så fall neppe toppes senere». Sekundene tikket og mitt hode ble varmere og varmere. Men så kom øst og reddet meg, og det med en dramatisk skivebom.

Ø/V hadde nemlig en litt finurlig definisjon på vests svarsdobling. Den var flertydig, og kunne innebære enten hjerterfarge eller begge minor. Øst satt med en monsterhånd og firekorts spar, og han «så» derfor - trodde han – at makkeren måtte ha hjerter. Så han smalt til med 6 hjerter med A-K-10 fjerde! De meldte seg rett opp i slem hvor trumfen var min sekskortsfarge! Vest som hadde singel hjerter trodde selvsagt ganske riktig at øst hadde en monsterhånd, men med en million hjerter. Dermed spilte de 6 hjerter med tre udoblede bet på 4-1 tilpassen hvor de kunne vunnet 6 kløver, 6 ruter, 6 grand og...6 spar (!).

Da blindemann ble lagt opp så øst umiddelbart at noe muffens hadde skjedd siden vest hadde trekorts spar. Han følte seg lurt og ropte på turneringleder før spillet kom igang. TL var tilfeldigvis polsk. Han fikk vite hva som hadde skjedd, gikk et par runder rundt bordet og sa: «spill videre». Jeg sverger på at jeg så et lite, svakt smil om munnen til turneringslederen. Han kom tilbake til bordet etter spillet var ferdig og spurte Helgemo om hvor mange ganger jeg hadde bløffet tidligere. «Ingen» sa Geir, helt korrekt. Du bløffer ikke når du spiller med Helgemo. «Resultatet står, lykke til videre», sa turneringslederen, og nå var smilet hans tydelig. Da spillet akkurat var ferdig var det spredt latter blant tilskuerne, og Geir lente seg under luka og sa på norsk til meg: «Vi venter med å le til vi etter sesjonen har kommet oss i baren». Da vi var i ferd med å skifte til neste runde kom han som hadde spilt 6 hjerteren bort til meg. Han hadde humor. Smilende sa han på sin gebrokne engelsk: «in final, you bluff me not».

Bare for å ha sagt det: Jeg oppfordrer IKKE TIL Å BLØFFE! Jeg tror det er kraftig overvurdert. Selv gjør jeg det sjelden, det som skjedde i Roma er nesten en engangsforeteelse. Viktigere enn hva jeg vanligvis gjør eller ikke gjør er å se på makkerpar som Helgemo-Helness og andre av de beste i verden. De bløffer sjelden. Det er mye som tyder på at en tøff, men solid stil har mer for seg. Verdensstjernen Zia er imidletid kjent som en bløffer. For ikke lenge siden sa han imidlertid: «Jeg bløffer nesten aldri lenger. Ryktet som en bløffmelder har løpt foran meg i alle de år, så nå behøver jeg ikke gjøre det, for de tror jo jeg er ute med fanteri uansett».